Jeg kom over en artikkel på Mr.Money Mustache som hadde et interessant poeng. En del av avkastningen i selskaper betales ut i utbytte. Det er kanskje ikke overraskende. Men det betyr at de får en mindre økning i kursene. konsekvensen av det er at kursutviklingen og indekser dermed ikke gir et fullstendig bilde av avkastingen.
Det eksemplet han viser er at det tok 25 år fra børskrakket i 1929 til kursene var tilbake på nivået før krakket. Det kan derfor se ut som aksjene har gitt null i avkastning over 25 år. Men det er selvfølgelig feil. I denne perioden betalte selskapene ut utbytte. Ved å reinvestere utbytte får en 7 % årlig avkastning. Selv om dette ikke var hovedpoenget i artikkelen er det like fullt et viktig poeng. Hvis man ser på indekser og kursutvikling uten å korrigere for reinvestering av utbytte vil avkastningen se ut til å være mye lavere enn det den egentlig er.
Et eksempel illustrer dette:
En børs bestående av to like store selskaper som begge har hatt en avkastning på 10 % i et år. Den ene selskapet betaler ikke utbytte og øker dermed med 10 % i verdi. Det andre selskapet deler ut halve avkastningen i utbytte og øker derfor med kun 5 % i verdi. Børsen totalt har gått opp med 7,5 % selv om aksjonærene i begge selskapene har fått 10 % avkastning.
Det finnes en forestilling om at det å investere i selskaper som gir utbytte er en ren gullgruve. Jeg er ikke like sikker.Du bør selvfølgelig investere i de selskapene som gir høyest total avkastning. Det er først når formuen er stor nok at det å generere en kontantstrøm blir viktig. noen vil ha inntekter til å betale regninger, til å jobbe deltid eller inntekter høye nok til å leve av. Uansett så må du ha mye penger investert. I den perioden hvor du bygger opp formuen er det bare en ting som teller. Du må få høyest mulig avkastning. Får du utbytte må du reinvestere pengene og i verste fall betale skatt. i den perioden du bygger formue bør du bare investere i slike selskaper hvis de gir en meravkastning som veier opp for slike ulemper.