Etter en periode med veldig høyt forbruk høsten 2010 og utover 2011 begynte jeg å jobbe med å øke nettoformuen fra og med 2012.

1. januar 2012 var nettoformuen -403.000. Nå er den faktisk positiv. Jeg har nå endelig klart å komme helt opp til bunnen. Det sier kanskje sitt når det å ligge på bunnen er et stort fremskritt.

Jeg pleier å sette opp en økonomisk oversikt ved slutten av hver måned. Jeg har valgt å sette opp en slik oversikt nå når mailønnen er på konto. Nå er nettoformuen i pluss selv om jeg tar med påløpte renter på gjelden i mai. Det blir nok en liten feiring. Jeg bruker faktisk mindre enn jeg tjener, så det går nok fint med en liten markering.

Det er ikke så mye som blir annerledes nå. Mye av investeringene er låst til pensjon i IPS. Gjelden må jeg fortsatt betale på. Det betyr at det ikke skjer noen endring av min levestandard. Men det er uansett fint å vite at det jeg eier er nok til å dekke gjelden.

Nå kan jeg begynne på den tøffe jobben det er å bygge formue. Jeg har fremdeles fire kredittkort igjen. Det første regner jeg med at er nedbetalt i løpet av sommeren, så kommer de andre i tur og orden. Fortsetter det i samme tempo er kortene nedbetalt i november 2018.

Det vil ta et år til minst før jeg er tilbake der jeg var i 2010. Dette har nok på mange måter vært det tapte tiår.

Inntektene må økes betydelig for å ta igjen dette. Jeg har strammet kraftig inn på forbruket og selv om det fortsatt er noe mer som kan gjøres der så er forbrukskutt alene ikke nok.

Jeg lever billig. Jeg har ikke bil, bruker ikke mye penger på dyre reiser, hobbyer eller annet. Den eneste luksusen jeg unner meg er at jeg jobber 80 %. Lavt forbruk sammen med aggressiv giring av investeringene har gjort at jeg er kommet dit jeg er.

Jeg har heletiden fokusert mer på nettoformuen enn på gjelden. Det er trossalt nettoformuen som teller. Det betyr at jeg fokuserer på investeringer eller nedbetaling av gjeld avhengig av hva som gir raskest økning i nettoformuen. En hvilken som helst uteligger kan klare å være gjeldfri uten at det er misunnelsesverdig. Det er fattigdom som er problemet ikke gjelden. Gjeld kan være et viktig verktøy for å dra folk ut av fattigdom.

Giring av investeringer i verdipapirer har høy risiko og vil i perioder med fallende kurser være svært stressende. Etter hvert som jeg får stadig høyere nettoformue vil behovet for vekst avta. Da blir det fristende og tone ned risikoen.

Kommer det et børskrakk så vil jeg ikke ha noe annet valg enn å bruke av kredittkortene for å unngå tvangssalg og til nye kjøp. Så blir det å satse på at markedet tar seg opp igjen før jeg har brukt opp all tilgjengelig kreditt. Risikoen for at det går kav galt er svært liten. Det mest sannsynlige utfallet av et kraftig krakk er at jeg må sitte og se på at verdiene faller og at gjelden vokser til skremmende høyder før markedet tar seg opp igjen og jeg selger meg ut med god gevinst. Skulle markedet falle 50 % over natta og bli liggende flatt 2-3 år så er det kroken på døra. Men det er lite sannsynlig. Et poeng er også at jeg bygger opp reserver ved å betale ned på gjelden. Jeg blir dermed stadig bedre i stand til å tåle et krakk.

Det er uansett bare et tidsspørsmål før jeg toner ned giringen. Spørsmålet er om jeg skal gjøre det nå eller vente til kortene er nedbetalt. Avslutter jeg nå, selger det jeg har av fond og betaler ned gjeld så vil det ta 4-5 år å få nedbetalt kortene. Fortsetter jeg som før og får like høy avkastning så er kortene nedbetalt neste år. Stadig mindre og billigere gjeld gjør at jeg også kan klare meg med lavere avkastning.

Nå fremover er fokuset på nedbetaling av gjeld. Neste mål er å få nedbetalt det første av de fire siste kredittkortene.

Selv om livet mitt nå ikke blir så mye annerledes er jeg glad for at jeg nå er kommet helt frem til startstreken.